Alle disse spørsmålene er det verdt å dvele litt ved syns jeg. I et samfunn er det viktig å følge visse retningslinjer og lover og regler. Dermed er grensa satt når det gjelder slike grenser og de grensene må vi forholde oss til når vi bor i et samfunn. Men når det gjelder personlige meninger og handlinger - hvem bestemmer da?

Hvem bestemmer hvor DU skal sette DIN grense?

Da jeg tok Friskvernutdannelsen min på Axelsons i Oslo, ble jeg veldig bevisst på akkurat dette med grensesetting. Og jeg ble til og med kalt ”grensevakta” noen ganger – herlig, det satt jeg pris på. For jeg fikk klengenavnet først på slutten av studietiden, fordi jeg var (og selvfølgelig er) så opptatt av å snakke om grensesetting. Samme hvilket fag eller tema vi var innom, viste det seg at det med grensesetting er så viktig for hver og en – vi ble mer og mer bevisst vår egen grense jo mer vi lærte om oss selv!
Og i løpet av studiet ble jeg veldig bevisst min egen grense. Det er meg selv som bestemmer hvor min grense går, men det er lettere å sette grenser når man blir sikker på seg selv og lærer seg selv å kjenne. Det er DU SELV og du alene, som vet hvor din grense går!

Husk en viktig ting: På seg selv kjenner man IKKE andre - selv om mange tror det.
Vi er alle forskjellige individer med forskjellig "ryggsekk" full av erfaringer og opplevelser som igjen er avgjørende for hvilke valg som er riktige for oss selv.

Lytt gjerne til andre, gi gjerne råd (når du blir spurt) - men vær forsiktig med å fortelle andre hva de skal gjøre eller ikke gjøre.   

Hvordan skal du sette din egen grense?

Hvordan og når skal du sette grenser, tenker du kanskje – og det er der de fleste ”sliter”. Jeg kaller det å slite, for det er ikke alltid like lett å sette grenser for seg selv.  Noen ganger kjennes det mye lettere å sette grenser for andre...... Har du en venn/venninne som mener at du bør gjøre sånn og ikke sånn? Har du familiemedlemmer som syns du ikke gjør nok eller kanskje de syns du gjør alt for mye?
Eller i et parforhold , der er det også lett for at man ikke alltid er enig. Det er bra at man har egne meninger og våger stå for det man selv mener. Det kan krydre tilværelsen å ta en diskusjon rundt uenigheter. Men det er lett for at uenigheter kan bli til konflikter etter hvert, dersom man ikke kommuniserer eller har respekt for hverandres meninger og kommer frem til et kompromiss. Les mer om dette under Friskvern i parforhold.

For å finne ut hvor din egen grense går, trenger du å starte med å være god med og mot deg selv.

Start gjerne dagen med å si noe pent til deg selv, se på deg selv i speilet og si du er flott.

Hvis du ikke syntes det om deg selv, så LYV – det er helt greit å lyve noen ganger. Det er en treningssak å si pene ting om og til seg selv, så bare lyv ivei.

Og vet du hva, hjernen din husker og lagrer det du forteller den – så får hjernen din med positive tanker og ord hver dag. Husk det er en treningssak, akkurat som å bygge opp en muskel. Repetisjon, repetisjon - muskler må trenes for å bli store og sterke!

Og en annen ting om hjernen vår. Hjernen vet ikke forskjell på ekte eller uekte smil/latter, så da kan du også stå foran speilet om morgenen og smile til deg selv. Du kan liksom-le høyt, så sender du signaler til hjernen din at du er glad.

                                         Det også hjelper – prøv da vel!

Våg å lytte til din egen stemme. Hvor ofte har vi ikke tenkt – hadde jeg bare gjort det jeg tenkte på først? Men hvis vi er litt usikre, velger vi kanskje å lytte til andres mening (grense) i stedet for vår egen.

Hvem kan være deg for meg, hvis ikke du er deg?

Vet du hva som er riktig for andre? Liker du at andre forteller deg, hva som er riktig for deg? Hvordan kan andre vite hva jeg tenker eller ønsker?

Jeg har hørt og har selv sagt mange ganger: ”På seg selv kjenner man andre” - men med tiden og mer erfaring, har jeg lært ”På seg selv kjenner man ikke andre”.

Vi kan tro vi kjenner andre og vi kan tro de tenker det samme som oss, men vi er alle selvstendig individer med egen tankegang og egne grenser – det er viktig å stille spørsmål i stedet for å anta. Det er viktig å innse at vi har ikke de samme behov eller ønsker.

Så da er vi tilbake til å lære seg selv å kjenne og finne ut mer om seg selv og stille seg selv spørsmålet - hva vil jeg ? Hvor går min grense?

Ta kontakt med meg dersom du ønsker å gå dypere inn i tema med samtaler.